lørdag 26. april 2008

Under to måneder igjen!










På vei til Busia, grensen til Kenya






Da har en av mine yndlingsdager ankommet, og det er på tide å gjøre litt rede for meg og mine venner afrikanerne.
Forrige helg gikk jeg på en liten smell. Mitt tre måneders visum jeg fikk da jeg kom hit har nå tatt slutt, og jeg skulle fornye det. Den enkleste måten å gjøre det på er å krysse grensen, for så å returnere til Uganda som ny søker. Det var ihvertfall planen. Skulle egentlig ta «Matatu»,(Hiace minibusser som går mer eller mindre i rute) men den jeg skulle ta til Kenya var helt tom, og det ble anslått at det kunne ta opp til fire timer før den ble fylt opp og kunne gå. Det passet dårlig med min tålmodighet, så jeg begynte å prute på en taxitur. Etter en stund ble jeg enig med sjåføren om at 180kr var passelig for en tur på totalt 15mil, og vi var klar for å kjøre. Vi kom vel fram til Kenyas grense, stemplet ut av Uganda, inn i Kenya, så langt alt vel. Men da jeg ville entre Uganda igjen sto en immigrasjonsoffiser i veien. Bokstavelig talt. En rugg på godt og vel 150kg kommanderte meg bak skranken og ville ikke ha noe av at jeg fornyet visumet på denne måten, beskyldte meg for kriminelle intensjoner, og stemplet passet med en merknad om at jeg måtte melde meg på immigrasjonskontoret i Kampala for arbeidstillatelse. Jeg konkluderte med at tilværelsen som nordmann uten visum mellom Uganda og Kenya ikke var noe å satse på, og bukket pent og forlot åstedet. $100 i ubrukelige visum og 180 kroner i transport var denne dagens begredelige produkt, men det er det lite å gjøre med. Har sendt inn søknad til kontoret om «Special Pass, og forhåpentligvis kan jeg dra til Kampala om to uker og hente stemplede papirer og gode greier.





Teorileksjoner om 4-taktsmotorer, noe repetering må til
Så til CRO. Der går det som vanlig i afrikansk tempo, men jeg begynner å bli vant til det og «tar igjen» med forsovelser og fridager. Det er ingen som reagerer noe spesielt på det, så jeg tar det som et tegn på at jeg begynner å bli integrert. Har som kjent forkortet oppholdet med en måned, da jeg tror det er det lureste å gjøre. Jeg tror jeg har klart å lære de noe og bidratt med litt oppmuntring, men når alt kommer til alt er det best at de gjør ting selv, på sin måte. Jeg river meg ofte i håret over måten de gjør enkelte ting på, men det er tross alt deres måte og et helt annet samfunn, så det er ikke alltid sikkert at den norske måten å mekke på er den rette her. Jeg mener fortsatt at de kunne spart seg for mye hvis de noen ganger hadde spandert litt mer på reparasjonene, men med økonomien her er det ikke alltid lett å tenke langsiktig. Dessuten er norsk «bruk&kast» her omgjort til «kast&bruk» som jeg synes er fascinerende. Sykkeleiker blir lekebiler, bildekk blir sandaler og foringer, mens gamle oljefat kan forvandles til ståldører. Vi har noe å lære vi også.

Så jeg har laget en kalkyle som innebærer at mekkegutta forsørger sin egen opplæring. Den er laget etter modell av mine «yngre dager» da jeg kjøpte vrak, pusset opp og solgte med litt profitt. Har lagt inn variable kostnader, og målet er å øke profitten for hvert prosjekt. Har også lagt inn en viss prosent av overskuddet til guttene for motivasjonen sin del. For å hjelpe de litt i gang gir jeg de Carinaen når jeg reiser, jeg tviler på at den blir ferdig før jeg drar. Verktøyet blir jeg nødt til å legge igjen også, hadde store problemer med vekt når jeg reiste nedover, så det blir bortimot umulig å ta det med tilbake. Det kommer nok til nytte her, så det er ikke med så veldig tungt hjerte jeg forlater det. Ser fram til en bra handlerunde på Biltema når jeg kommer hjem for å fylle manko i verktøykassen!




Youth Centre, Half London

På mandag reiser Lisbeth og Maria tilbake til Norge, og jeg blir eneste nordmann igjen i byen. Det kan bli litt stusselig kanskje, men fordelen er at jeg overtar huset de nå bor i. Har nå bodd en måned i rikmannsstrøket «Senior Quarters» sammen med noen briter, greie folk, men dette gnålet kan man bli lei av i lengden. Der jeg nå skal bo er «Half London» like ved Namatalaslummen. Føler det er litt mer afrika over det nabolaget, og det blir godt å få litt kvalitetstid sammen med Liv, Nasanga, Paula og Hønse-Magda. Jeg kommer nok ikke til å bli så aktiv på internett som nå siden jeg må ty til kafèene igjen, men det er jo bare to måneder til jeg kommer hjem, så jeg holder nok ut. Ønsker alle lesere ei fin helg!Over og ut fra Afrika!

fredag 18. april 2008

Første strøk!

Vi har pusset og gnikket på bilen en stund nå, men det er vanskelig å forklare hvor bra det må være før lakkering. Hver minste lille ujevnhet kommer veldig godt frem, så her gjelder det å være pirkete. Bestemte derfor at det var på tide å ta et strøk med grunning. Leide inn en fyr som kom med kompressor og gjorde jobben. Ganske fornøyd med å prute ned fra 600kr til 100.
Et høydepunkt for min del, men også for alle ungene på CRO, de flokket seg rundt for å se magien som forvandlet bilen fra "scrapcar" til "smart motocar".
Ganske riktig kom det fram mye ujevnheter, men det gjorde godt å se litt resultater, og vi må jo ha noe å gjøre på neste uke også!

Puss, puss så får du gnagsår.. Fint å ha fire negre til å ta negerarbeidet...


Forvandlingen er i gang


Hva skjedde? Hvor er den brune bilen?

tirsdag 15. april 2008

Trange kår

krever trange bukser. En lærer på CRO sorterte klær da Masaba kom og hadde veldig lyst på noen dongeribukser han så. Når man har mer eller mindre ingenting er man ikke så nøye på om det er jentebukse. Han sprang rundt og var så storfornøyd. Jeg holdt på å le meg i hjel og måtte spandere et bilde på ham.
Plutselig var det flere slips i omløp på CRO, og da var festen i gang! Ryktene gikk om at det var en som solgte billige slips oppi gata eller noe sånt. Det var stas å få knytt ekte slipsknute, og slipset passet bra til de nye buksene.

lørdag 12. april 2008

Vem kan sola förutan krem?

Nåra få timmar vid polbräddan er allt som skal till..

fredag 11. april 2008

Uken i bilder



Her kommer noen bilder jeg har knipset ved ulike anledninger. Er redd jeg kommer til å få et veldig tykt Ugandaalbum, men det får ikke hjelpe, det er så mye rart å ta bilde av!(klikk på bilder for å forstørre)
"Skolebuss" i Uganda
Høna drepte og spiste en slange, derfor ble navnet "Paula". Jfr. Apg.28

Slik transporterer man gass i Uganda
CROs Youth Centre.Her bor Liv, og jeg flytter hit i slutten av måneden når
Lisbeth og Maria reiser hjem igjen.

Liv og meg på muren

Definisjonen av godt sveisearbeid
i Uganda


..men det meste kan ordnes med sparkel.
Charles i gang med kilo nr 3...

Så er det vel verdt å nevne at Mathias kommer på besøk 1.juni og blir til den 22.! Da blir jeg med han hjem igjen, så kl 11:25 den 23.juni lander jeg på norsk jord på Gardermoen. Så jeg kommer vel hjem i løpet av den dagen eller de nærmeste..





mandag 7. april 2008

Jeg vil bygge meg en gård...




Bjarne Brøndbo har hatt rett hele tiden, det ble Liv. Om det nå blir Rai-Rai gjenstår å se.

Takk for engasjementet i avstemninga, imponerende at Liv tok halvparten av stemmene. Er det alle Livene jeg kjenner som har vært inne og stemt? Kjenner fem stykker tror jeg..


Nelson tok seg av gutta i går, demontering av tannstanga på CROs Hilux og litt småplukk på en Corolla han kom drassende med. Leide inn en sveiser til å lappe hullene i min bil, så vi kunne ikke holde på med den.

Dermed hadde jeg muligheten til å gå rundt i byen og handle inn til husbygging. Sag, litt spiker og noen stråmatter. Så var det bare å sette i gang. Ganske fornøyd med resultatet, og det tror jeg dyra var og. Hønsene fikk vagle å sove på, og Liv kunne kose seg under tak. Man får nesten ikke mer idyll enn et lite stråhus med ei geit, tre høns og en liten bananpalme utenfor.Jeg, Ronald og Liv foran mesterverket. Liv så engasjert at hun gikk opp på to.
En lykkelig familie går til ro for kvelden.

lørdag 5. april 2008

Geitekyllinger?








Jeg har kjøpt geitekyllinger..tror jeg. Ihvertfall ei geit og tre kyllinger. Så nå håper jeg det blir egg og geitemelk til frokost snart! Hun er ganske skvetten av seg forløbig men driver geitetemming på høyt nivå. Håper hun skal bli for meg det som "Griseknoen" var for Emil i Lønneberget. Måtte ut i en liten landsby for å hente henne, og transporten ble forskriftsmessig utført så klart med sykkeltaxi.. Men hun trenger et navn! Maria kaller henne Geir, og det vil jeg ha slutt på fortest mulig. Så jeg har laget en avstemning der jeg oppfordrer alle til å legge inn en stemme til dyrets beste. Og hvis noen har et navn de mener er verdig avstemninga, så kom med det! Det blir vel en slags geitekonkurranse..eller hva Bjarte?

torsdag 3. april 2008

Her lukter det Roger

er det mange som har sagt opp gjennom tidene. Da stort sett mens de har lagt på sprang, holdt seg for nesen og holdt tilbake en brekning eller to. Her i Afrika derimot vet de å sette pris på fiffige odører. Nå har de nemlig begynt å selge Rogerlukt på eksklusive flasker. Jeg har selvfølgelig sikret meg et eksemplar slik at folk kan kjenne meg igjen selv når jeg er nyvasket og ren. Fåes kjøpt i ditt nærmeste indiske supermarked. Løyp og kjøyp!