Under to måneder igjen!

På vei til Busia, grensen til Kenya

Da har en av mine yndlingsdager ankommet, og det er på tide å gjøre litt rede for meg og mine venner afrikanerne.
Forrige helg gikk jeg på en liten smell. Mitt tre måneders visum jeg fikk da jeg kom hit har nå tatt slutt, og jeg skulle fornye det. Den enkleste måten å gjøre det på er å krysse grensen, for så å returnere til Uganda som ny søker. Det var ihvertfall planen. Skulle egentlig ta «Matatu»,(Hiace minibusser som går mer eller mindre i rute) men den jeg skulle ta til Kenya var helt tom, og det ble anslått at det kunne ta opp til fire timer før den ble fylt opp og kunne gå. Det passet dårlig med min tålmodighet, så jeg begynte å prute på en taxitur. Etter en stund ble jeg enig med sjåføren om at 180kr var passelig for en tur på totalt 15mil, og vi var klar for å kjøre. Vi kom vel fram til Kenyas grense, stemplet ut av Uganda, inn i Kenya, så langt alt vel. Men da jeg ville entre Uganda igjen sto en immigrasjonsoffiser i veien. Bokstavelig talt. En rugg på godt og vel 150kg kommanderte meg bak skranken og ville ikke ha noe av at jeg fornyet visumet på denne måten, beskyldte meg for kriminelle intensjoner, og stemplet passet med en merknad om at jeg måtte melde meg på immigrasjonskontoret i Kampala for arbeidstillatelse. Jeg konkluderte med at tilværelsen som nordmann uten visum mellom Uganda og Kenya ikke var noe å satse på, og bukket pent og forlot åstedet. $100 i ubrukelige visum og 180 kroner i transport var denne dagens begredelige produkt, men det er det lite å gjøre med. Har sendt inn søknad til kontoret om «Special Pass, og forhåpentligvis kan jeg dra til Kampala om to uker og hente stemplede papirer og gode greier.

Teorileksjoner om 4-taktsmotorer, noe repetering må til

Så til CRO. Der går det som vanlig i afrikansk tempo, men jeg begynner å bli vant til det og «tar igjen» med forsovelser og fridager. Det er ingen som reagerer noe spesielt på det, så jeg tar det som et tegn på at jeg begynner å bli integrert. Har som kjent forkortet oppholdet med en måned, da jeg tror det er det lureste å gjøre. Jeg tror jeg har klart å lære de noe og bidratt med litt oppmuntring, men når alt kommer til alt er det best at de gjør ting selv, på sin måte. Jeg river meg ofte i håret over måten de gjør enkelte ting på, men det er tross alt deres måte og et helt annet samfunn, så det er ikke alltid sikkert at den norske måten å mekke på er den rette her. Jeg mener fortsatt at de kunne spart seg for mye hvis de noen ganger hadde spandert litt mer på reparasjonene, men med økonomien her er det ikke alltid lett å tenke langsiktig. Dessuten er norsk «bruk&kast» her omgjort til «kast&bruk» som jeg synes er fascinerende. Sykkeleiker blir lekebiler, bildekk blir sandaler og foringer, mens gamle oljefat kan forvandles til ståldører. Vi har noe å lære vi også.

Så jeg har laget en kalkyle som innebærer at mekkegutta forsørger sin egen opplæring. Den er laget etter modell av mine «yngre dager» da jeg kjøpte vrak, pusset opp og solgte med litt profitt. Har lagt inn variable kostnader, og målet er å øke profitten for hvert prosjekt. Har også lagt inn en viss prosent av overskuddet til guttene for motivasjonen sin del. For å hjelpe de litt i gang gir jeg de Carinaen når jeg reiser, jeg tviler på at den blir ferdig før jeg drar. Verktøyet blir jeg nødt til å legge igjen også, hadde store problemer med vekt når jeg reiste nedover, så det blir bortimot umulig å ta det med tilbake. Det kommer nok til nytte her, så det er ikke med så veldig tungt hjerte jeg forlater det. Ser fram til en bra handlerunde på Biltema når jeg kommer hjem for å fylle manko i verktøykassen!

Youth Centre, Half London

På mandag reiser Lisbeth og Maria tilbake til Norge, og jeg blir eneste nordmann igjen i byen. Det kan bli litt stusselig kanskje, men fordelen er at jeg overtar huset de nå bor i. Har nå bodd en måned i rikmannsstrøket «Senior Quarters» sammen med noen briter, greie folk, men dette gnålet kan man bli lei av i lengden. Der jeg nå skal bo er «Half London» like ved Namatalaslummen. Føler det er litt mer afrika over det nabolaget, og det blir godt å få litt kvalitetstid sammen med Liv, Nasanga, Paula og Hønse-Magda. Jeg kommer nok ikke til å bli så aktiv på internett som nå siden jeg må ty til kafèene igjen, men det er jo bare to måneder til jeg kommer hjem, så jeg holder nok ut. Ønsker alle lesere ei fin helg!Over og ut fra Afrika!